En bokomtale med to anmeldere,

Gerd (først) og Per M Jørgensen (til slutt)

 

Jane Browns Tales of the Rose Tree, Ravishing Rhododendrons and their Travels Around the World. London 2004,

ISBN 0-00-712995-5

 

En mer enn tre hundre sider tykk sak med mange bilder i farger og svart-hvitt.

Boken er tilegnet  rhododendron-hatere, står det, i håp om at de skal komme på bedre tanker. Forfatteren er da selvsagt rhododendron-elsker og beskriver plantene med stor kjærlighet. Hun personifiserer, kaller en rhododendron for ’hun’, ikke ’den’, og bruker uttrykk som man ellers bruker om mennesker, f eks ’å pare seg’ (mate)  og at de foretar en reise, som i undertittelen, også om planter. Dersom man har problemer med resten av undertittelen, ’ravishing’ f eks,  kan man regne med forstyrrelser videre i lesningen. 

 

Ellers er det en utmerket måte å lære flere superlativiske ord om rhodoer, noe vi jo trenger når den verste begeistringen rammer oss, og vi befinner oss i engelskspråklige omgivelser og finner at ’beautiful’ ikke strekker til!  Men det kan bli litt for søtt og dikke-dikkete, for meg i hvert fall, og  forvirrende å avgjøre om fortellingen holder mål:  jeg er ikke vant med å bli servert kalde fakta på varme tallerkener.  

 

Allerede tittelen på boken viser jo at boken er en samling fortellinger, ’Eventyr om rosetreet’.  En del av bildene viser rhododendron brukt som kunstnerisk inspirasjon, d v s ikke nødvendigvis vitenskapelig korrekt.  Kan den da samtidig være faglig grei og god?  Den har bakerst i boken sidevis med forklarende noter og henvisninger til omfattende faglitteratur, fire sider om bildene, og index, d v s innholdsfortegnelsen,  er 14 sider. Der kan man slå opp ’indumentum’ f eks og så lete lenge på s 11 etter forklaringen, men den finnes. Boken er avgjort engelskfokusert  og også de fleste engelske konger (!)  står i index, sammen med en stor mengde rhodopersoner. Det er i skildringene av disse oppdagelses-pionererne som det blir virkelig engasjerende lesning, og jeg tok meg i mange ”å, er det sånn det henger sammen” og liknende, helt ’un-put-downable’ altså!  Dessuten kan man finne artige forklaringer med religiøse tanker, f eks at budda-troende helst ikke graver i jorden, for ikke å forstyrre jordens pust, eller ånd, kalt ’qi’, og derfor bruker potter og krukker i stedet.

 

Nå vil jeg spørre den profesjonelle om hva nytt boken tilfører – omvendelsesprosessen fra hater til elsker?- , og om hvorvidt den er faglig tilforlatelig, for her er jeg i villrede. 

 

Fagmannen sier at der ikke er så mange direkte faglige feil i teksten, men at den påtatt blomstrende stilen leder til mange omtrentligheter, og er ikke til noen hjelp for å forstå emnet. Iblant kan man faktisk undre om forfatteren helt har forstått selv. Hun oversetter f. eks. uten videre navnet Rhododendron med rosetre og reflekterer ikke over at det kan bety rosablomstret busk, og bruker flere steder plass på å diskutere ikke-problemet rhododendron-navnet.

 

Akkurat som man ikke skal dalte med barn når ting skal forklares så er det ikke å anbefale å omvende rhododendronhatere på denne måten- altså et bomskudd. Best er de historiske skildringene, selv om de er svært britisksentrert. Morsomst er historien om tilblivelsen av The British Rhododendron Society, som var en rikmannsklubb der den fattige Rosie Mangles så- vidt fikk innpass, hun som hadde samtidens mest eksklusive samling.

 

 

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997