|
I
forrige nummer har Sigurd Brettville-Jensen noen funderinger omkring dette
omdiskuterte temaet som gjør at jeg våger meg frempå med nærmere
kommentarer.
Der er mange ”skoler” og oppfatninger om dette, som nok hovedsakelig er
basert på lokale erfaringer med spesielle planter. Rent generelt kan man si
at jo mindre arten/sorten er, jo mindre gjødsling behøves. Ville arter er
ikke for godt vant hjemmefra, spesielt de småbladete fra fjellregionen, men
alle behøver naturligvis næring.
Det er riktig at mykorrhiza(sopprot) spiller en rolle i naturen. Vi vet
dessverre for lite om hvordan dette påvirker dyrkete eksemplar, men der er
grunn til å tro at det er av betydning for trivselen. Fra Milde fremmet vi
for noen år siden et forskningsprosjekt for å studere dette nærmere, men
forskningsrådet ville ikke gi midler til den slags forskning. Det kan nok ha
noe for seg å samplante med blåbær, slik Bretteville-Jensen foreslår, da
disse jo også tilhører lyngfamilien og har den spesielle mykorrhiza-typen
som kalles ericoid. Faktisk finnes det en kanadisk forskningsrapport som
viser at en av blåbærets sopp-partnere er identisk med en som er påvist hos
rhododendron, men akkurat som en svale ikke er noen garanti for sommer, er
dette neppe noen garanti for trivsel hos dyrkete rhododendron, selv om det
vel er verdt et forsøk.
Det må bero på en misforståelse at vi gjødsler våre rhododendron så rikelig
på Milde. Artene som står i naturlig furuskog med blåbær og lyng, må
stort sett klare seg selv.
En annen sak er kultivarene i Nydalen. De er kulturprodukter som de
rhododendron man kjøper i hagesenteret og er vant til gjødslet jord og
utvalgt for sine hageegenskaper. De fordrer faktisk gjødsling, men med
en viss omtanke. Også her gjelder
ovennevnte generelle regel om små sorter. Gjødsler man rikelig på de
småbladete, blåblomstrete av lapponicum-gruppen, dør de i stedet for å vokse
bedre.
I min private hage har jeg vært svært forsiktig med gjødsel til og med på
større sorter, inntil Hans Hachmann beordret bruk av blåkorn *) helst
før St.Hans. Han syntes det var forferdelig å se ”sine barn” sulte. Men
gjødselkravet varierer også blant disse sortene. ’Gartendirektor Rieger’
vokser og blomstrer overdådig selv med minimale mengder, mens ’Brigitte’er
en mer krevende sort. Her hjelper bare erfaring som naturligvis også
avhenger av lokale forhold som klima (nedbørmengde), jordtype og den slags.
Muséhagens kloke overgartner Gjersvik hadde to ”knep” for dette. Løvmuld til
de større, ville artene, for det var de vant med fra naturen, og godt
fermentert (”utbrent”) kugjødsel til kultivarene, for der fantes alle
naturlige sporstoff, og dessuten nitrogen i ammoniumform. Siden han lyktes
så bra, er vel det beviset for at han hadde rett. Dessuten stemmer
dette bra med nyere undersøkelser. Løvmuld kan man jo lett lage selv, og
bearbeidet kugjødsel er nå tilgjengelig på ethvert hagesenter.
*) et produkt som inneholder nitrogen,
fosfor og kalium(som sulfat) i forholdet 12-5-14, nitrogen som 50% nitrat-N
og 50% ammonium-N.
|
|
