Mye og mangt om ville rhododendron

Ved Anne Tafjord-Kirkebø


 

Du ser på dine blomstrende rhododendron, på bladene, på nyveksten, og fryder deg. Men vet du hvor de kommer fra, hva utgangspunktet var, for dine hybrider (rhododendronkrysninger), for det er vel helst dem vi har i hagen, de fleste av oss.  Å få tak i de opprinnelige artene er ofte vanskelig, og kanskje vet vi ikke hva som er kultivert (krysset) og hva som er art, heller. (Se ellers Gunnar Gilbergs lille, men ganske godt forklarende sak om arter og kultivarer i Lapprosen nr.2/98) På bakgrunn av bl.a. flere leste artikler i det danske hagetidsskrift Haven ved den danske rhodoman og planteskoleeier Sv. Aage Askjær skal jeg forsøke å gi litt bakgrunn for ingressen over.

Det botaniske slektsnavnet Rhododendron omfatter de planter vi kjenner som rhododendron – dvs de vintergrønne plantene – og også de planter som omtales som asalea til daglig, herunder de løvfellende så vel som de delvis eviggrønne (vintergrønne). Der finnes altså ikke i botanikken en planteslekt som bærer navnet asalea. Vi må også være oppmerksom på at ordet rhododendron blant folk flest kan benevne to helt forskjellige grupper av disse plantene, nemlig de som vokser fritt i naturen og de menneskeskapte rhododendronkrysninger (kulturhybrider). Denne gangen skal vi ta for oss de ’ville’ arter.

Navnet

Ordet Rhododendron er gresk, direkte oversatt betyr det rosetre. Vi har fremdeles rose i begrepet alperose, som jeg har lest at var mer vanlig å benevne asalea med før, i hvert fall den vi har i stuene. Navneforvirringen innen botanikken var intens frem til 1753 da Carl von Linné ga ro i rotet i sin ’Species Plantarum’ . Her anvender han navnet Rhododendron på det planteslaget denne artikkelen handler om. Rhododendron er ikke noen ny plante, det hevdes at noen av disse artene har vokst her i 170 – 200 millioner år. Dette er i jordas mellomtid, den vi kaller for Kritt (65-135 millioner år siden), Jura ( 135- 205 millioner år siden) og Trias (205 – 250 millioner år siden), kanskje bedre kjent som den perioden hvor bartrær, krypdyr (Trias) og pattedyrene dukket opp og ble dominert av dinosaurene og de første fuglene (Jura). I Kritt ble mange av dagens fiskearter utviklet, dinosaurene døde ut etter å ha dominert på landjorden i 125 millioner år, pattedyrene ble mer utviklet og blomsterplantene utviklet seg og har siden dominert planteverdenen. Som følge av dette utviklet det seg også et stort mangfold av insekter i denne perioden. Det er funnet fossile rester etter rhododendron mange steder, noen av disse er datert til å være rundt 50 millioner år gamle. I dag kan mange rhododendron oppnå en betydelig alder; plantesamleren Kingdon Ward forteller om funnet av R. Arizelum, som etter tallet på årringene i stammen måtte være rundt 250 år gammel! Treet hadde en stammediameter på ½ meter. Noen mener at rhododendron kan bli opp mot 400 år gamle.

Mange slektninger

Rhododendronslekten er den største innenfor den meget omfangsrike lyngfamilien, og den er også en av de største og mest varierte planteslekter i det hele tatt. Den rommer en formidabel variasjon med hensyn til plantenes størrelse, form, blader og blomster. Gigantene innenfor slekten blir trær som kan bli opp til 25-30m høye. Herfra finnes alle overganger ned til den helt flate, krypende dvergbusk som kun er et par cm høy. En av de største trelignende rhododendron, R. sinogrande, har blader som måler nesten en meter i lengden.

Denne kan bl.a. sees i den botaniske hagen i Edinburgh; det er også flott eksemplar i Stonefi eld Castle i vestlige Skottland. Noen av de minste former av den krypende R. radicans når sjelden over en bladlengde på 8 – 10mm, og de timianlignende bladene hos R. thymifolium er bare 0,2mm lange. Bladene kan være nesten sirkelrunde (for eksempel R. orbiculare) eller meget smale og lansettformede (for eksempel japanske R. makinoi). Blomstene kan ha mange ulike former fra det helt flate, tallerkenformede, til det smalt , trangt- eller rørformede, og fargen kan være hvit, gul, rosa, rød, purpur, fiolett og blålig.

Botaniske kjennetegn

Her er for liten plass til en grundig gjennomgang av de mange botaniske detaljer, men vi kan kort nevne at blomstene som regel finnes i endestillte klaser på skuddene, sjeldnere i øverste bladhjørner. Tidligere har R. camtschaticum blitt nevnt som rhododendron, den ville i så fall vært den eneste som ikke blomstrer på fjorårsskudd – kanskje det var én av grunnene til at den ble ’fjernet’ fra rhododendronslekten? De underliggende blomster har vanligvis 5 kronblader og 10 støvdragere, men her er det mange unntagelser. Arret er vanligvis like langt eller lengre enn støvdragerne. Frøkapselen er i de fleste tilfeller oppdelt i fem rom som inneholder et stort antall frø, med en størrelse som varierer fra ½ til 3mm. Rhododendron produserer vanligvis frø i enorme mengder! Noen arter får med alderen vakkert fargede stammer; barken kan være avskallende. Veden er svært hard og solid, hvilket forklarer at større trestammer i Tibet anvendes til hus og hytter. Veden har også god brennverdi – som også norske hageeiere med rhododendron har erfart – og brukes derfor mye til ved. Rotsystemet er som oftest tett og kompakt med fine og tynne røtter som befinner seg nær jordoverflaten uten å vokse særlig i dybden. Man antar at dette har å gjøre med rhododendronplantens behov for luft og oksygen.

Med eller uten hår.

Vi skal omtale et av de mest eiendommelige trekkene ved plantene spesielt. Rhododendronslekten kan inndeles i to store hovedgrupper. Den første av disse har karakteristiske, skjellignende skjoldhår på bladene, særlig på undersiden, og evnt. andre steder. Det er de såkalte lepidote rhododendron (lepis = skjell).

Den andre hovedgruppe, de elepidote rhododendron, har ikke slike skjoldhår. At denne forskjellen har en vesentlig betydning kan illustreres ved, at de fleste av plantene innenfor hver av disse gruppene kan krysses med hverandre uten problem, mens det er så godt som umulig å krysse en lepidot rhododendron med en elepidot rhododendron. Noen forklaring på hvorfor det er sånn, er vanskelig å finne.

Skjoldhårene på de lepidote rhododendron kan sees med en god lupe, og da presenterer de seg som vakre skiveformede strukturer med en liten stilk. Deres utseende og hvor tett de sitter varierer fra art til art. Man tror deres funksjon har med plantens ’vannhusholdning’ å gjøre. Hovedregelen er at lepidote rhododendron er småbladete, høyalpine dvergbusker som vokser mer eksponert for sol og vind enn de elepidote rhododendron som foretrekker beskyttede områder i en lavere høyde. En stor del av de lepidote sortene inneholder olje eller harpikslignende stoffer i sine stengler og blader, de har også ofte en sterkt krydret duft som varierer mye fra art til art.

Noen av de elepidote rhododendron har helt glatte blader, mens andre arters blader er mer eller mindre tett besatt med hår, særlig på undersiden. Hårene er vanligvis myke, og de sitter så tett at de danner et tykt, filtlignende lag, et såkalt indument. Disse hårene danner et beskyttende teppe over bladenes spalteåpninger og formodes å ha en regulerende innflytelse på vannbalansen.

Hos noen arter er indumentet så tykt og ullent at tibetanerne bruker det til lampeskjermer...

Hvor kommer de fra?

Hvor kommer så de forskjellige rhododendronarter fra? Generelt finnes de fleste arter på sur, porøs, fuktighetbevarende, men veldrenert bunn i relativt kjølige, fuktige områder på den nordlige halvkule. I Skandinavia er det bare to arter, først hadde vi R. lapponicum, som vokser i våre tre nordligste fylker (samt noen få steder i de sørnorske fjellområder); navnet har den fått etter svensk Lappland og det var Linné som døpte den. Men den vokser også i nordlige deler av Sverige, i Øst – Sibir, og videre rundt den nordlige del av kloden. Den er utbredt i Alaska, i Canada og på Grønland og kan finnes så langt sør som New York. Og i Korea! Men senere fikk vi forståelsen for at de fem Ledum-artene skal regnes til underseksjon Ledum innenfor rhododendronslekten (1990-91) takket være nyere forskning av Kron og Judd (1990) og Harmaja (1991). Den norske finnmarkspors (Ledum palustre) heter følgelig Rhododendron tomentosum ssp.tomentosum, og blir den andre norske viltvoksende rhododendron. (Se The Rhododendron Handbook hvor de fem ledum-artene med to underarter er ført opp som egen underseksjon, noe som i flg. Gunnar Gilberg, Lapprosen nr. 1/99 s.7, danskene er svært glade for, for de har også fått en ekstra art, nemlig R.groenlandicum, en art som trives godt i danske hager og som nok også er vel verdt å prøve i norske hager. Se også Lapprosen nr. 2/99 og nr. 1/00 for Del 1 og del 2 av artiklene Två hybrider mellan Ledum och Lapponica rhododendron av Bengt og Irma Kihlman)).

Vender vi blikket sørover, kan vi i Europa og i den nære Østen finne et halvt snes ulike arter. De best kjente er antagelig R. ferrugineum fra våre europeiske alper, R. luteum fra området rundt Svartehavet og R. ponticum, som hovedsakelig finnes i Nære Østen og i et mindre antall og i en avvikende form i Spania og Portugal. Den finnes i en forvillet form i England. De kystnære delene av Nord Amerika er ganske rikt forsynt med rundt 40 ulike arter, de aller fleste er asalea, hvorav mange er fremragende hageplanter for oss. Beveger vi oss nordover over Beringstredet til den nordøstlige del av Asia, inklusive Japan og Korea, møter vi 80 - 90 arter. Noen av de mest kjente fra disse områdene er R.schlippenbachii og R. mucronulatum. Drar vi videre, nå sørvest, til den store indonesiske øygruppe ved ekvator, finnes medregnet Ny Guinea omkring 300 arter, blant dem noen vi regner for de vakreste av alle rhododendron, men som dessverre ikke egner seg i vårt norske klima…

Smørøyet

Av større interesse for oss er områdene rundt Himalaya, Tibet og den sørvestlige del av Kina. Disse områdene byr på en artsrikdom som ingen andre steder i verden, rundt 350 – 400 ulike arter. I dette områdets sørvestlige del, nærmere bestemt Nepal, Bhutan, Assam og nordlige del av Burma, er klimaet ganske ulikt vårt, og mange av dem vil ha problemer med å klare seg her hos oss. Men det er nok igjen til at de kan klare seg i deler av landet, og her er det vel bare å prøve seg frem, med dem man kan få tak i. Den årlige nedbør er her, mye takket være sørvestmonsunen fra juni til oktober, rundt 2-3,5 m. Luftfuktigheten er alltid meget høy. I lavlandet er klimaet tropisk. I 2500- 3000meters høyde domineres vegetasjonen av store, treaktige rhododendron som vokser sammen med løvtrær som Acer og Prunus. Over 3500 moh vokser rhododendron i enorme mengder sammen med ulike nåletrær. Jo høyere vi kommer opp, jo mindre og mer småbladete blir de forskjellige rhododendron, og fra rundt 4000 meters høyde til snøgrensen omkring 5000 moh domineres de vidstrakte skråninger og flater av millioner av dvergrhododendron som vokser på samme måte som lyngheiene langs vestlandskysten. I disse områdene er plantene dekket av snø fra oktober til mai, så vekstsesongen er rimelig kort!

Når de høye fjellene har avtvunget sørvestmonsunen mesteparten av dens nedbør, fortsetter den mot nordøst innover den  sydvestlige del av Kina, særlig Yunnan og Sichuan (Szechwan), hvor vi finner den andre del av hovedutbredelsesområdet. Her er den årlige nedbør ’kun’ 1-2 mm eller mindre i den nordlige del. Vinteren kan by på ganske harde kuldegrader. Vinteren har dog den fordel at den byr på konstant, metertykk snødyne som gir plantene en fortreffelig beskyttelse. Mange av disse rhododendron klarer seg godt i våre hager. Et blikk på resten av verdenskartet viser en enkelt art i Australia og en som klarer seg på Hawaii. Merkelig nok finnes det ikke kjente rhododendronarter på New Zealand, i Afrika eller i Sør Amerika, til tross for at de klimatiske betingelser må sies å være til stede i flere områder her.

Vi kan altså si at det finnes rundt 800 –900 forskjellige arter i verden. Noen vil undre seg over at vi ikke vet det helt konkret, men det skyldes at vi stadig oppdager utilgjengelige områder vi ikke har besøkt enda. OG så er det det evig tilbakevennende tema klassifisering; på grunn av stor variasjon og tallrike glidende overgangsformer mellom de ulike arter kan klassifisering være enhver botanikers mareritt. Den plante som av en botaniker oppfattes som selvstendig art, vil av en annen oppfattes som en variant av en annen art, og så kan diskusjonen holdes varm i årevis, for da er vi inne på det spennende og intrikate temaet om

Systematisering

For deg som vil ha en viss orden i tingene, er det i tidens løp laget flere ulike klassifiseringer. Den som oftest var benyttet blant hagefolk er utviklet mellom 1900 til 1930 av Sir Isaac Bayley Balfour som var sjef for botanisk hage i Edinburgh. Det balfourianske system oppdelte de kjente rhododendronarter i 44 ulike grupper, såkalte serier. Noen av disse oppdeles videre i underserier, eller subserier. Medlemmene i en serie er karakterisert ved forskjellige trekk som er felles for serien, og individuelle trekk, som er karakteristiske for arten.

Serien benevnes etter den art som anses for å være særlig karakteristisk for den angjeldende gruppe, for eksempel lapponicum serien etter R. lapponicum. Det er imidlertid ofte forbundet med store vanskeligheter å trekke skarpe grenser mellom artene, da det ofte forekommer glidende overganger fra den ene art til den annen. Tross sine svakheter har det balfourianske system hatt stor betydning for rhododendroninteresserte hagefolk. Det har lenge vært under hard kritikk fra forskjellige botanikere.

I sin bok Rhododendron i Det norske arboret på Milde skriver Per M. Jørgensen om det nye Edinburgh systemet som ble til ved arbeider hovedsakelig gjort av James Cullen og David Chamberlain fra slutten av 1970tallet. Han skriver at det er dette systemet de bruker på Milde; det inndeler på vanlig botanisk vis slekten i underslekter (subgenera) som i sin tur består av seksjoner (sectiones) hvilke videre deles i underseksjoner (subsectiones). (Rhododendron i Det norske arboret på Milde s. 29). Og i flere av de siste bøkene som er kommet (se boklisten) taes også dette opp. Gunnar Gilberg sier at en av grunnene til at det gamle systemet har ’hengt igjen’ så lenge, er at en av de virkelig store innen kjennskap til rhododendronslekten, H. H. Davidian ved Royal Botanic Garden i Edinburgh, har holdt fast ved det balfourianske systemet. Jeg henviser ellers til Gunnar Gilbergs bok Rhododendron for alle, kap. 5 om Klassifikasjon, for deg som vil bli litt klokere omkring dette vanskelige temaet. For dem som gjerne vil sette seg grundig inn i klassifisering av rhododendron henvises til The Rhododendron Handbook.1980. The Royal Horticultural Society. London. 1980.

I dette nummeret av Lapprosen ser vi ett eksempel på denne problematikken; vi har med en artikkel skrevet av John Weagle fra Halifax, Nova Scotia, hvor han klassifiserer R. camtschaticum til underslekten Therorhodian som ble opprettet kun for denne ene arten. Men som prof. Jørgensen skriver (se like etter Weagles artikkel) så har man på Milde flyttet den til lyngbedet da den er nærmere en annen slekt i lyngfamilien. Fremdeles forvirret? Her er spennende enkeltheter å fordype seg i for deg som liker ’puslespill’ og lignende For oss andre er det nok med gleden over å ha disse plantene i hagene våre, samtidig som vi får anledning til å lære litt mer, litt etter litt…

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997