Noen amerikanske hybrider på Minde.

Ved Gunnar Gilberg.


 

Det finnes mange, spennende amerikanske rhododendronkultivarer det kan være verdt å satse på. Det vi kanskje først og fremst forbinder med amerikanske rhododendron, er store planter med digre, fargesterke blomsterklaser, - og det er ikke uten grunn. Flere av de mest populære sortene er riktige blikkfang, slike som umiddelbart tiltrekker seg oppmerksomheten. Noen synes at det blir for mye av det gode, at blomstringen rett og slett er påtrengende. Andre fryder seg over den enorme blomsterprakten, og synes den er ’fantastisk’. En ting er iallfall sikkert: med noen av sortene skal man være nøye med plasseringen. De tar lett luven fra andre planter som er i blomst, og får dem til å virke uanselige.

Derfor bør man helst la dem stå solitært. Men de store og prangende plantene er tross alt et mindretall.

R.’Scintillation’ på Minde våren 2002 Foto: Gunnar Gilberg

Utvalget av amerikanske hybrider er stort, så her er rikelig å velge i. Problemet er gjerne å få tak i det man kunne ha lyst på, men noen av de norske planteskolene har etter hvert et gledelig rikt utvalg, og kan ellers skaffe det meste. Det kan være greit å anskaffe katalogen til Cox i Skottland (sales@glendoick.com) som blant massevis av andre rhododendron, markedsfører en del hårdføre ’amerikanere’. Så kan man i god tid be en lokal planteskole bestille det man har funnet interessant.

’Trude Webster’ ble kjøpt inn fra Cox i 1987. Den ble plantet alene i direkte sol i en østvendt gressbakke, og står der fortsatt. Den har full sol fra soloppgang til cirka klokken 15 om sommeren. Planten er nå omtrent 2 meter vid og halvannen meter høy, og kommer årvisst med de kjempestore, koniske, nesten sjokkrosa blomsterklasene. Blomstene som har små, mørke prikker på øverste kronlapp, blekner noe i løpet av blomstringen og får etter hvert en mye mildere fargetone.

Våren 2002 var ikke en eneste grentopp uten blomst. Dette er en av de plantene besøkende kommenterer mest: ’- vi har aldri sett maken til kjempeblomster’ ’- jeg tror ikke mine egne øyne’ eller: ’- dette skulle min mann ha sett!’.

Blomsteklasene som vanligvis kommer i slutten av mai, sitter på sterke grener og egner seg godt til å ta inn i vaser. En enkelt kan ha en effekt som en hel dekorasjon, eller som en stor bukett andre blomster. De kraftige, forholdsvis lyst grønne og matte bladene som blir opp til 18 cm lange og 8 cm brede, gir busken et friskt preg. Hittil har det ikke vært antydning til vinterskader. Planten er også temmelig fri for sopp- og insektangrep. Den får en liten håndfull vanlig kunstgjødsel hver vår, pluss endel bregne over røttene. Ettersom den er tett helt ned til bakken, sørger den selv for skygge, og de store bladene som den feller gir sammen med bregnen et tilstrekkelig rotdekke med passelig fuktighet. Denne planten er krysset frem av den kjente rhododendroneksperten og planteskoleeieren Harold Greer fra Eugene i Oregon. Til morplante har han brukt ’Countess of Derby’ med pollen fra samme plante. Denne er selv en hybrid av ’Pink Pearl’ og’Cynthia’, så ’Trude Webster’ har mye godt å slekte på. Det er ikke for ingenting at den har fått flere ettertraktede priser.

’Scintillation’ ble plantet her våren 1984, levert fra Cox via Eides Planteskole.  Denne herlige kultivaren stammer egentlig fra Massachusetts, fra Charles O. Dexters mangfoldige foredlingsvirksomhet, men ble oppsporet i New York Botanical Garden i 1949 syv år etter Dexters død. Her vokste den som ’nr. 67’ av Dexters fortuneihybrider, og det var Paul Vossberg som ga den navnet ’Scintillation’. Det betyr nærmest ”glitring”, og passer godt til denne planten med de lysende, dypt rosa blomstene og de skinnende mørkgrønne bladene. Blomstene som åpner seg i slutten av mai har brunlige tegninger på de øverste kronlappene. Utover i blomstringen lysner blomstene endel og mister noe av sin glitrende sjarm, men planten er fortsatt et vakkert syn. Vår plante trivdes ikke så godt på sitt første voksested i halvskygge, og etter et par år ble den flyttet nærmere huset, til en plass med sol fra morgen til kveld.

Her har den utviklet seg til å bli en stor, fint formet, rund busk busk som er 1,8 m høy og 2,5 m i diameter. Den har aldri vært plaget av sopp, insekter eller vinterskade. De siste årene har den hatt blomster på praktisk talt hver eneste kvist. ’Scintillation’ er svært hårdfør, populær på begge sider av Atlanteren og belønnet med en rekke priser. Her i landet er den plantet ofte, og skulle ikke være særlig vanskelig å få tak i.

’Markeeta’s Prize’ er et mørkerødt eventyr i mai. Blomsterstanden er nokså stor med opptil 12 åpent traktformede, lett krusete blomster av anselig størrelse, opptil 13 cm tversover. Bladene er mørkegrønne, tykke og sterke. De er ganske problemfrie når det gjelder sopp og insekter. Grenene er kraftige, men vår plante har vist tendenser til å vokse litt utsperret, kanskje på grunn av voksestedet, så vi har måttet forme den med hård hånd. Gjenvekst og livskraft er upåklagelig.  Vi kjøpte planten hos Cox i 1992, og den har funnet seg vel til rette her i et Mindeklima som ikke er altfor stabilt. Men den er altså oppført til å tåle 23 kuldegrader. Planten kom på markedet fra Flora Markeeta’s Nursery i 1967.

Morplanten er forbausende nok den rosahvite, fornemme og sterkt duftende ’Loderi Venus’, men ’Markeeta’s Prize’ har dessverre ikke arvet duftegenskapen. Farplanten, eller pollengiveren, er Halvdan Lems kjente ’Anna’.

En av de flotteste og mest interessante er ’Virginia Richards’. Planten har god vekstform med mørke, blanke blader som er avrundet, middels store og lett hvelvet. Blomstene sitter i store, runde klaser og åpner seg fra rødligrosa knopper. Etter hvert går fargen over til nærmest lys aprikos – uvanlig og lekker!

Blomsterkanten er bølget, og bunnen av hver blomst er dekorert med en stor rød flekk. ’Virginia Richards’ blomstrer årvisst og lenge, opptil 4 uker. Den er også ypperlig til å ta inn i vaser.

I USA finnes det flere forskjellige kloner på markedet. Vår plante ble kjøpt fra Cox via Eides Planteskole våren 1987, og hører til den klonen som er registrert.  Den ble satt ned i en østvendt bakkeskråning og har stått på samme voksestedet hele tiden, i direkte formiddagssol og med lett skygge av trær resten av dagen. I løpet av disse årene er den blitt to meter høy og nesten to og en halv meter tversover. Den har aldri hatt noen vinterskader, og er trolig hårdfør over det meste av Vestlandets lavere strøk, og gode steder på Sørlandet og ved Oslofjorden.

Men de to-tre siste årene har den vært hjemsøkt av av rhododendrontege, Stephanitis rhododendri. Dette er en alvorlig plage, og det er nødvendig med sprøyting. ’Virginia Richards’ skal også være ømfintlig for meldugg. De som dyrker denne planten - og jeg håper det blir mange etter hvert – bør passe godt på og holde den fri for smitte. Moren til ’Virginia Richards’ er en hybrid mellom wardii og ’F.C.Puddle’, mens pollengiver er ’Mrs. Betty Robertson’. Men planten har en lang rekke aner, og blant dem fi nner vi artene griersonianum, griffi thianum, campylocarpum, catawbiense og neriifl orum. Så den har litt av hvert å slekte på. Bokstavelig talt. Det er sikkert derfor den er blitt så spennende. Planten ble introdusert av William Whitney i 1965, og registrert i 1976 av G.&A. Sather og har siden vunnet fl ere ettertraktede priser.

’Riplet’ er et av Halvdan Lems mesterskudd. Den står som et rødt smykke i hagen et par uker før det store vårfloret, men sent nok til at den unngår frost. Store knopper brister ut i en ganske sterk rød farge som etter hvert blekner til en rosa tone, og like før avblomstring virker den nokså utvasket. Blomstene er ganske store, større enn man forventer på en såpass liten plante. De sitter i en løs klase. Bladene vokser på korte, sterke grener, er 4-9cm lange, mørkegrønne og stive. Planten blir etter hvert en tett, fint avrundet tue. Vårt eksemplar er nå tolv år, 60 cm høyt og vel en meter tversover. Det står på et lunt sted i en kraftig skrånende bakke og har full sol frem til tidlig ettermiddag. ’Riplet’ i blomst er til å forelske seg i, men også utenom blomstringstiden er den en plante man er på nikk med. Størrelsen forteller at den passer godt i mindre hager. Den liker sol og og det er viktig at den har en vokseplass som er godt drenert, men gjødsel trenger den svært lite av. Hos oss kan den plages av rhododendrontege.

Det var Lems mening at denne planten skulle hete ’Replet’ etter foreldrene forrestii var. repens og ’Letty Edwards’, men underveis til registrering fikk altså navnet en annen vri. Både mor- og farplanten til ’Letty Edwards’ er arter, henholdsvis campylocarpum og fortunei, så ’Riplet’ har ikke noen lang foredlingshistorie. Men den er vellykket. Ellers skiller ’Riplet’ seg nokså meget fra mer kjente repenshybrider som ’Baden Baden’ og ’Scarlet Wonder’. Den virker mer fornem og stråler med en annen rødfarge. Men den er ikke så robust og hårdfør, og den blir heller ikke så stor. ’Ramapo’ er en lav, tettvoksende, lepidot rhododendron og en av de mest hårdføre som finnes. I litteraturen ser vi at den overlever minst 30 kuldegrader, og på Nova Scotia, for eksempel, klarere den seg godt. Her i hagen har den har stått i nesten full sol på en muravsats siden 1988 og har hatt det temmelig tørt. Men den har ikke vist tegn til noen skade alle disse årene. Den er også helt fri for sopp og insektplage. Den har vært skåret hårdt tilbake noen ganger og skyter kraftig igjen. De nokså små, blåfiolette blomsterklasene som kommer i stort antall i mai, er litt avdempet i tonen. De sterkt aromatiske bladene, er avrundet og opptil 2,5cm lange. De er matt grågrønne, mens nyveksten er gråblå.

På et helt åpent voksested blir denne planten opptil 60cm høy og nesten kulerund, men på en skyggefull plass kan den bli høyere og få en ganske uregelmessig vekstform. Med sin store hårdførhet og friskhet kan den anbefales, særlig til mindre hager som ligger litt utsatt til. ’Ramapo’ er en krysning mellom fastigiatum, SS Lapponica og minus var. minus, SS Caroliniana. Den ble introdusert av den kjente planteskoleeieren Guy Nearing fra New Jersey (født og oppvokst i Pennsylvania) på en utstilling allerede i 1940, og registrert av ham i 1958. Men det er meget mulig, kanskje sannsynlig, at det var hans gode venn Joe Gable, også en mangfoldig rhododndronforedler, som var den som utførte kryssingen.

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997