Om kalktoleranse.
Av Gunnar Gilberg.
 

I marsnummeret -99 av det engelske tidsskriftet The Garden skriver David Kinsman, geolog, geokjemiker og rhododendrondyrker, en interessant artikkel om rhododendron på kalkholdig grunn. Mellom andre ting nevner han at en forskergruppe i Storbritannia prøver å finne genene som kan knyttes til kalktoleranse. Dette er kunnskap som bl.a. vil gjøre arbeid med kryssing og utvelgelse lettere.

Kinsman går dypere inn i problematikken sur/alkalisk jord. Den overveiende del av alle planter som hører til lyngfamilien, hvor rhododendron er den desidert største slekten, kan bare trives i et fuktig, temperert miljø, hvor de vokser i jordsmonn som er godt drenert, relativt næringsfattig, surt og rikt på organisk materiale. I tidens løp har de maktet å kolonisere, og i mange tilfeller dominere slike økosystemer som har lavt næringsinnhold og hvor de fleste næringselementer er tett bundet til organiske substrater. Dette er i stor utstrekning oppnådd ved symbiotisk forbindelse mellom røttene og visse sopper, de såkalte ericoide mycorrhizae. Både i naturen og i de fleste hager blir nesten alle røttene snart invadert av soppene. De overtar det ytre cellelaget og de fleste av de normale rothårenes funksjoner. Soppene kan frigjøre næringsemner fra de organiske elementene i jorden, slik at plantene nyter godt av dem. Disse næringskildene ville ellers ikke være tilgjengelige for planten. Derfor er rhododendronplantenes krav til jordsmonn det samme som dette samarbeidet mellom rot og sopp stiller. For flertallet av rhododendron blir disse kravene tilfredsstilt i de fleste typer jordsmonn sålenge de er sure, dvs at pH-verdien ligger mellom 4,5 og 6,5. Imidlertid gjelder dette ikke alle rhododendron. Det overrasker kanskje at en rekke rhododendron trives like godt i nøytral eller lett alkalisk jord, dvs. med en pH-verdi mellom 6,5 og 8. Det gjelder bl.a. følgende velkjente arter: R.ambiguum, augustinii, decorum, fortunei, fargesii, hippophaeoides, hirsutum, impeditum, insigne, primuliflorum , racemosum, rubigunosum, og wardii. Det har vist seg at også noen hybrider finner seg til rette i slik jord.

I Kina og Himalaiatraktene finnes klodens største artsrikdom av rhododendron, og det er et faktum at mange av artene vokser i kalksteinsområder, ofte i bare et tynt lag jord. Plantesamlerne George Forrest og Frank Kingdon Ward gjorde mange observasjoner av dette tidlig i vårt århundre. Førstnevnte skriver i RHS Journal for 1915-16 at det nylig har vært meget diskusjon omkring kalk og planter i lyngfamilien, særlig med henblikk på dyrking av rhododendron, "- men jeg kan positivt fastslå at de fleste rhododendron jeg har samlet i den regionen, vokser direkte i, eller på, ren kalkstein." Imidlertid viste det seg at nesten ingen av plantene som spirte av frø som Forrest hadde samlet, klarte seg på annet enn sur jord i Storbritannia.

Atskillige prosjekter ble satt i gang for å prøve å belyse forholdet, men ingen av dem ga tilfredsstillende resultater, og saken ble stort sett ignorert i mange tiår.

David Kinsman skriver at han ble nysgjerrig på dette uløste problemet og derfor gjorde pH-målinger av jordsmonnet mange steder under en ekspedisjon til Yunnan i 1996. Han besøkte flere av de områdene Forrest gjorde innsamlinger i, og kunne bare bekrefte hans observasjoner av rhododendronh som vokste i jordsmonn på kalksteinsgrunn. Men pH-målingene i det tynne jordlaget som ofte var rikt på organisk materiale, viste nesten alltid at det var surt (pH 4,5-5,9)! Bare primuliflorum hadde alkalisk jord i sin rotsone (pH 7,4-7,9). Kinsman konkluderer med at forklaringen må ligge i regionens klimaforhold. De kalde vintermånedene er tørre og fordampningen er lav: det mistes lite vann til atmosfæren fra planter og jordbunn, og følgelig er det liten eller ingen transport oppover av alkalisk vann fra den underliggende berggrunnen. I de varmere sommermånedene når fordampningen er høy, leverer monsunen store mengder regn. Fordi regn er surt, rundt pH 5, blir både plantene, deres grunne rotsystem og jordsmonnet stadig badet i surt vann som drenerer nedover.

I Storbritannia derimot, finnes ikke en tilsvarende utpreget våt eller en tørr og kald årstid. Over store deler av landet utvikles det en en mangel på vann i det øverste jordlaget i perioden sen vår - tidlig høst. Om den dypereliggende mineraljorden eller berggrunnen er kalkholdig, blir alkalisk vann sugd opp i plantenes rotsone, og for rhododendronenes vedkommende, med chlorose og langsom død som resultat. I visse strøk med stor nedbør finnes det likevel forhold som ligner på dem vi finner i Yunnan.

Videre i artikkelen gir David Kinsman forskjellige råd til engelske hageeiere som har alkalisk jord, om hvordan de bedre kan lykkes med rhododendrondyrking. Og avslutningsvis kommer han med noen synspunkter på de nylig markedsførte, tyske Inkarho-rhododendronene. De ble kort nevnt i "Lapprosen" nr 1-99 under anmeldelsen av Hachmanns nye katalog. Inkarho er en forkortelse for "Interessengemeinschaft kalktoleranter Rhododendronunterlagen". Disse plantene er podet på en rot som skal være kalktolerant, og som er patentbeskyttet. De skal uten videre kunne vokse i jord med en pH-verdi på 6,5 og i visse tilfeller i jord med verdier opptil 8. Kinsman sier at målgruppen er hageeiere som har jord med pH-verdier på 6,5-7,0. Han hevder at plantene som ble brukt i testprogrammet vokste i en jordblanding med pH-verdier mellom 5,0 og 6,9, og således ikke var utprøvd i virkelig alkalisk jord, til tross for at de påstås å være kalktolerante. Bare tiden vil vise om Inkarho-rhododendronene er et godt og varig bidrag til hager i Storbritannia.

 

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997